El Perro de Agua Español
Spansk Vannhund og dens historie

Opprinnelsen til dagens spanske vannhund er usikker og omstridt da rasen er svært gammel. En har klart å spore Spansk Vannhund helt tilbake til 1100-tallet. En vet ut i fra flere gamle dokumenter at rasen holdt til syd på den iberiske halvøy, hvor den ble brukt til gjeterhund. Den førte buskap fra tørre områder til sumpaktig landskap. (Andalucia_Extremadura_Algarve). Beskrivelsen som gis er: ” det er snakk om en mellomstor hund, hvor pelsen er svært krøllete, det er en sterk, modig og svært intelligent hund som liker å gå ut i vann og sumpene og jakte på det den kommer over.”

Dr. Carlos Salas Melero i ” La Revista del Perro” (Hundemagasinet) skriver under tittelen: La marisma (område i syd Spania som ofte står under vann), opprinnelsen til den spanske vannhunden. Under et opphold I Guadalquivir fikk han opplysninger om at det var ”avlet” frem en hund som kunne brukes under alle forhold. Da områdene rundt Guadalquivir til tider er lagt under vann, men også har grønne enger og tørre sletter, var de avhengig av en hund som kunne tåle den varme sommeren, god luktesans for å fange dyr i vannet, det være seg fugl eller fisk. Det uforklarlige mysteriet av en hund som holdt til i innlandet i Andalucía begynte da å ta form. Dette var da mer forklarlig for ham og ikke minst fascinerende. Det forunderlige ecosystemet på sumpslettene hadde avlet frem en hund som kunne tåle de fleste klima og landforhold, nemlig El Perro de Agua Español, Spansk Vannhund.

Det er også en forundelighet at forsker Madame Grau, medlem av den franske Puddelklubben, etter iherdig forskning, fulgte puddelens slektninger til syd Spania. Der stopper også sporene. Man tror at araberne brakte med seg opphavet til den spanske vannhunden under den arabiske invasjon av den Iberiske halvøy. Andre forskere som Robin, fra veterinærhøyskolen i Alfirt, har saumfart hele Andalucía uten å skjønne at denne region kunne ha fått frem en hund som den spanske vannhund, som igjen er en slektning av Puddelen og Barbeten.

På annet hold, den spanske vannhunden er også nedtegnet i Naturhistorien til Buffon på 1750-tallet., denne illustrerer en type som er en nærmere slektning til dagens spanske vannhund. Nemlig en robust og utholden hund. Det kan virke som om navnet Turco, som en kjenner til i mange av områdene i Andalucía, ble brukt av gjeterne av afrikansk opprinnelse. Disse hadde med seg disse hundene sammen med buskap rundt 1600 og 1700-tallet. På disse tider ble afrikanerne kalt ”turcos”. Havna i Sevilla, var i denne tidsepoken den travleste og mest kjente i Spania og var med sikkerhet, en viktig link mellom sjømenn for disse hundene.

For å avslutte denne innføringen av den spanske vannhundens historie, siterers Doña Josefina Gómez Toldrá fra boken” Nuevo Libro del Perro del Agua Español”: I 1864, på en hundeutstilling for utenlandske hunder avholdt i Manchester ble en hund med navnet Tiny, kåret til champion. I beskrivelsen fremkommer det at Tiny er en spansk Puddel, som vi i dag kjenner som Spansk vannhund. Denne hunden var med stor sannsynlighet importert fra Spania til England.